Vår i hagen + et mystisk, stirrende vesen.

Der var de endelig- tett oppunder et minifjell i hagen.

For et syn.
Fjordårets blomster får enda være som de er. Syns de har sin sjarm også. Dessuten er jeg ikke alltid like sikker på hva som er ett-årig og hva som er flerårig, så her lever altså håpet.

Mens jeg rusler rundt i hagen kommer et lite "flash-back" fra oppdagelsesturer i barndommen. Jeg tenker, kanskje litt sentimentalt, på hvordan barn finner noe fantastisk, magisk og spennende hvorsomhelst. Og nettopp da løfter jeg blikket og ser to øyne som stirrer ut av gammelt gress, løv og kvister. Den magiske naturen skremmer nesten vettet av meg et øyeblikk.
Og forklaringen?
Sakte demret det. Hm. Ungene hiver mye rart rundtom, men denne fjernstyrte marihønen (!) var det faktisk jeg som en gang i høst heiv etter en nabokatt som holdt oss våkne... Den var ødelagt og det beste jeg fant der og da. Nå har den et fint, lite sted i en skråning og der skal den få være. Kanskje den dukker opp hver vår sammen med snøklokkene. Før alt det andre vokser opp.

Til slutt et bilde fra bare tre uker siden. Da så det ut som om våren aldri skulle komme. Nå er snøen borte og første kaffikopp på benken er drukket, i solskinn som varmet bittebittelitt.

Min giveaway skulle være feiring av 1000 besøkende, men allerede i dag passerte telleren 2000 og giveawayen har ikke trekning før 13. april (altfor lang frist, men for sent å endre nå). Gøy! Da er det bare en ting å gjøre. Men det får vente til i morgen...